interjeksjon
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; interjeksjonen, interjeksjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
interjeksjonen
ubestemt form flertall
interjeksjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[intərjekʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra latin interjectio (genitiv interjectionis) 'innskudd', av inter-, og en avledning av jacere 'kaste'
BETYDNING OG BRUK
1
grammatikk, til dels i flertall
ordklasse som består av ubøyelige ord som brukes alene
eller som et uavhengig innskudd i en setning som uttrykk for et følelsesbetonet
utbrudd eller i en kommunikativ funksjon (bl.a. svarord) eller for
å etterligne lyder
; utropsord