Det Norske Akademis Ordbok

insigne

insigne 
substantiv
Informasjon
BØYNINGet; insignet, insignier
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
insignet
ubestemt form flertall
insignier
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[insi´gnə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin insigne (flertall insignia) 'våpenmerke; verdighetstegn', av in 'inn i' og signum 'tegn'; jf. prefikset in- og signum
BETYDNING OG BRUK
1 
mest i flertall, litterært
 verdighetstegn, ærestegn knyttet til høyere embete, stand eller grad
EKSEMPEL
  • Olavsordenens insignier
SITATER
  • guden tenkes i dette totems skikkelse eller bærer dets insignier
     (A-magasinet 15.11.1930/2 Karl Vold)
  • på veggen hang to øst-europeiske ikoner i gull og rødt og et krusifiks med pavelig insignium
     (Gert Nygårdshaug Chimera LBK 2011)
UTTRYKK
kongelige insignier
krone, rikseple og scepter
biskoppelige insignier
mitra, stav, ring og kors
2 
overført, mest spøkefullt
 (fornemt) kjennetegn
SITATER
  • den pedantiske pene direktør med den vældige lillefinger-negl … Han var av de noble unge mænd, hvis insignier er en saadan vældig velpleiet hvid negl paa den finger
     (Hans E. Kinck Naar Kærlighed dør 304 1903)
  • hun sto der med borgerlighetens insignier – fornuftig selskinnskåpe, brun bag, nett med melkeflasker
     (Ebba Haslund Hver i sin verden 71 1976)
  • det var ham en sann lettelse da han måtte gi fra seg nøkler og insignier [som lensmann] og en ubrukelig pistol
     (Terje Stigen Ved foten av kunnskapens tre 269 1986)
  • Herkules’ insignier: løvefell og kule
     (Elsbeth Wessel Wien 136 1999)