inkonsistens
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; inkonsistensen, inkonsistenser 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
inkonsistensen
ubestemt form flertall
inkonsistenser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[i´nkånsistens]
ETYMOLOGI
innlånt, jf. tysk Inkonsistenz, engelsk inconsistency; av latin in-, se prefikset in-, og consistentia 'underhold, eksistens'; se konsistens
BETYDNING OG BRUK
litterært
mangel på indre sammenheng
; uoverensstemmelse
SITATER
-
konsistente opplevelser gir grunnlag for forståelighet. Men mange mennesker opplever raske forandringer eller inkonsistens i sine liv(Aftenposten 11.07.1991/2)
-
legger man ikke tilbørlig vekt på årsakssammenhenger, risikerer man naturligvis å bli arrestert for inkonsistens(Aftenposten 27.01.1996/3)