Det Norske Akademis Ordbok

inklinasjon

inklinasjon 
substantiv
BØYNINGen; inklinasjonen, inklinasjoner
UTTALE[inklinaʃo:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin inclinatio (genitiv inclinationis); jf. inklinere
BETYDNING OG BRUK
1 
det å inklinere(s)
2 
astronomi
 vinkel mellom en banes plan og et fast utgangsplan
3 
fysikk
 vinkel mellom den jordmagnetiske krafts retning og horisontalplanet
4 
romvirksomhet
 vinkel som baneplanet til en satellitt eller et romfartøy danner med ekvatorplanet
; ekvatorvinkel
5 
foreldet
 det å inklinere, bukke, neie i dans, ved engasjering
6 
mest litterært
 tilbøyelighet (for), forelskelse (i person av det annet kjønn)
SITATER
  • det er ingen inklinasjon. – Jeg elsker hende
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 92 1923)
  • det er rimeligvis hans gamle ulykkelige inclination …
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 415)
  • jeg har virkelig i lang tid beklaget, at jeg ikke har havt nogen inclination [til å forelske meg], selv ikke den letteste
     (Arne Garborg Mogning og manndom I 48)