Det Norske Akademis Ordbok

inkarnere

inkarnere 
verb
BØYNINGinkarnerte, inkarnert, inkarnering
UTTALE[inkarne:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra senlatin incarnare, grunnbetydning 'bli til kjød'; avledet med in-; se prefikset in-; av caro (genitiv carnis) 'kjøtt; kjød'
BETYDNING OG BRUK
1 
religion, især om guddom, ånd, sjelelig vesen
 fremtre i fysisk (især menneskelig) skikkelse
; legemliggjøre
EKSEMPEL
  • en inkarnert guddom
SITATER
  • djevelen [har] i høy grad kunnet inkarnere i den store kapitalisme
     (Jens Bjørneboe Brev i utvalg 187)
  • den antroposofiske læren om at sjelen vanligvis inkarneres som vekselvis mann og kvinne
     (Tore Rem Født til frihet 431 2010)
  • kanskje menneskene nå inkarneres som skogsnegler og like godt holder på å overta verden
     (Marianne Fastvold Feid og pyntet LBK 2003)
1.1 
teologi, om Gud
 (la) føde til menneske
 | jf. inkarnasjon
EKSEMPEL
  • den inkarnerte Kristus
SITATER
  • mot slutten av det andre tusenåret etter nasareerens fødsel kom Gud igjen på den tanken å la seg inkarnere
     (Bergljot Hobæk Haff Den guddommelige tragedie LBK 1989)
  • man [slo] fast at det ikke var Gud selv som hadde blitt inkarnert i Jesus, men en del av ham, «av samme vesen»
     (Karl Ove Knausgård En tid for alt LBK 2004)
2 
overført
 legemliggjøre (idé, egenskap e.l.) i fysisk (især menneskelig) skikkelse
; fremstå som innbegrepet av (noe)
; personifisere
SITATER
  • vilde det være dig kjært om dit hjertes ideal incarneredes i balsalens idealer!
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 44)
  • [karakteren] inkarnerer det kompromissløse sannhetskrav
     (Anne-Lisa Amadou Tartuffes ansikt 10 1970)
  • ansiktet til denne litteraturhistoriens vakreste gamle mann … inkarnerer all den soliditeten og slagkraften og veldige energien som finnes
     (Stig Sæterbakken Dirty Things LBK 2010)
  • [fjellklatreren William Cecil Slingsby] inkarnerte for mange utsagnet blant bygdefolk på den tiden: «Anten er han spikande galen, eller so er han engelskmann.»
     (Rune Slagstad Da fjellet ble dannet 237 2018)
2.1 
i perfektum partisipp
 
inkarnert
 som fremstår som innbegrepet av (noe)
; som er en konkret representasjon av (noe)
; legemliggjort
; personifisert
EKSEMPEL
  • Ludvig Holberg var den inkarnerte ungkar
SITATER
  • den inkarnerede bondefulhed, der udprægede sig i [hennes] rynker og muskelspil
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 317 1879)
  • [jeg er] ikke af naturen, men gjennem skuffelse, bleven den incarnerede mistroiskhed
     (Jonas Lie Den Fremsynte 11 1873)
  • du er ondskapen, småligheten, grusomheten inkarnert
     (Tore Renberg Mannen som elsket Yngve LBK 2003)