imputere
verb
MODERAT BOKMÅLimputerte, imputert, imputering 
preteritum
imputerte
perfektum partisipp
imputert
verbalsubstantiv
imputering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[impute:´rə]
ETYMOLOGI
fra latin imputare; jf. tysk imputieren, fransk imputer, engelsk impute
BETYDNING OG BRUK
sjelden
(uten grunn, urettferdig) beskylde for
; tillegge
SITATER
-
commissionen kommer til at imputere mig hiin uhørte forbrydelse paatrængenhed og gjenstridighed(Henrik Wergeland Samlede Skrifter V,2 147)
-
det «åndstyranni», som man har villet imputere mig, har været et tomt fantasibillede