impertinens
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; impertinensen 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
impertinensen
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[impærtine´ns]
ETYMOLOGI
fra fransk impertinence, avledet av impertinent (adjektiv); se impertinent; jf. også tysk Impertinenz
BETYDNING OG BRUK
sjelden
det å være impertinent, uforskammet
; impertinent opptreden eller uttrykksmåte
SITATER
-
infame, saarende personalier og forbitrende impertinencer(Henrik Wergeland Samlede Skrifter III,1 119)
-
denne bondetøsens uhørte impertinens