Det Norske Akademis Ordbok

impertinent

impertinent 
adjektiv
Informasjon
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[impærtine´nt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via fransk impertinent, fra senlatin impertinens (genitiv impertinentis) 'som ikke hører til, vedkommer'; sammensatt av in; se im-; og pertinent; se pertinent
BETYDNING OG BRUK
litterært
 nesevis
; uforskammet
SITATER
  • hun spurgte ham impertinent, om han havde lov fra skolen den dag
     (Jonas Lie Rutland 116 1880)
  • [hun svarte] yderst impertinent
     (Alexander L. Kielland Fortuna 41 1884)
  • overført
     
    [ungenes] smaa impertinente haarpisker staar ret ut i luften
     (A-magasinet 24.02.1927/10)
     | fra artikkelen «Til bryllupsfest i Kinas land»
  • han tok seg i at [spørsmålet] muligens var en smule impertinent
     (Gert Nygårdshaug Honningkrukken 33 1985)
  • spørre impertinent «synes ikke du også?»
     (Dag Solstad Roman 1987 231 1987)