imperativ
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; imperativen, imperativer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
imperativen
ubestemt form flertall
imperativer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[impæ´r:ativ]
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
1
grammatikk
verbalkategori som uttrykker en befaling, et påbud
2
verbalform som tilhører denne kategorien
EKSEMPLER
-
«audi» og «audito» er latinske imperativer, hhv. entall og flertall
-
«kjøre» heter «kjør» i imperativ