Det Norske Akademis Ordbok

imperativ

Likt stavede oppslagsord
imperativ 
adjektiv
MODERAT BOKMÅLimperativt
nøytrum
imperativt
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[impæ´r:ativ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin imperativus, avledet av imperare 'befale, pålegge, gi ordre, kommandere'
BETYDNING OG BRUK
litterært
 som inneholder et påbud
; bydende
; bindende
SITATER
  • imperative befalinger
     (Bjarne Aagaard Fangst og forskning i Sydishavet I 87 1930)
  • Agnete i døren, voldsomt, imperativt: Nei!!
     (Helge Krog Skuespill I 58 1948)
  • det imperative i doktrinen «Aldri mer 9. april»
     (Jens Chr. Hauge Frigjøringen (1994) 215)
  • mener [Jens Stoltenberg] med det imperative utsagn allerede i overskriften å antyde at han er på vei ut av Regjeringen?
     (Aftenposten 16.06.1995/25)
  • en … imperativ pekefinger i bokform, retta mot sportsjournaliststandens habilitet og integritet
     (Nils Arne Eggen Godfoten 167 1999)
UTTRYKK
imperativt mandat
 (etter fransk mandat impératif)
politikk
 mandat med plikt til i visse tilfeller å handle eller stemme på en bestemt måte
 | til forskjell fra kontraktuelt mandat
  • jf.
     
    jeg taler nemlig her paa egne vegne uden mandat endsige efter noget imperativt saadant
     (Alexander L. Kielland Breve II 101 1907)
  • sjelden eller aldri har en flåtesjef i den dansk-norske flåte fått et så imperativt mandat som det Gyldenløve her stod overfor
     (Olav Bergersen Fra Henrik Bielke til Iver Huitfeldt 766 1955)