Det Norske Akademis Ordbok

illudere

illudere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLilluderte, illudert, illudering
preteritum
illuderte
perfektum partisipp
illudert
verbalsubstantiv
illudering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ilude:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin illudere 'narre, spøke med'; jf. il- og ludere 'leke'; jf. tysk illudieren
BETYDNING OG BRUK
1 
nå sjelden
 inngi illusjon
; narre
SITATER
  • jeg vil drømme: jeg vil illuderes
     (Arne Garborg Trætte Mænd 208 1891)
  • kart med en tredimensjonal illudering
     (Rune Slagstad Da fjellet ble dannet 85 2018)
2 
spille rollen som
; gi inntrykk av
; illustrere
SITATER
  • bifigurene … illuderer – om man kan si det slik – for egen regning
     (Anne-Lisa Amadou Tartuffes ansikt 85 1970)
  • hun illuderte en bibelsk kvinnefigurs valg mellom to menn
     (Tove Nilsen Lystreise LBK 1995)
  • tynne, små pinner illuderer nyplantede trær
     (Cathrine Knudsen Jeg kunne vært et menneske LBK 2011)
  • [han] gjør en håndbevegelse for å illudere sengegynging
     (Tove Nilsen Kreta-døgn LBK 2003)
2.1 
fremkalle inntrykk av at man virkelig er den personen, rollefiguren man spiller
SITATER
  • hun illuderer fullstendig i denne rolle
     (Nationen 1929/136/3/4)
  • mange mente at den amerikanske stjerne illuderte særdeles lite i rollen
     (A-magasinet 30.03.1929/19)
  • illudere som hovmester
     (Liv Ullmann Forandringen 167 1976)
  • Odd Johan Fritzøe illuderer godt som en ung Wangel
     (VG 09.12.1996/39)