illativ
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; illativen, illativer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
illativen
ubestemt form flertall
illativer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[i´l:ativ]
ETYMOLOGI
fra senlatin illativus, grunnbetydning 'som er brakt inn', av il- og en avledning av latum, perfektum partisipp av ferre 'bære'
BETYDNING OG BRUK