Det Norske Akademis Ordbok

idyll

idyll 
substantiv
BØYNINGen; idyllen, idyller
UTTALE[idy´l:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra senlatin idyllium 'hyrdedikt', fra gresk eidyllion, diminutiv til eidos 'bilde; utseende'
BETYDNING OG BRUK
1 
litteraturvitenskap
 (kortere) episk dikt eller fortelling (særlig etter klassisk gresklatinsk mønster) som skildrer enkle, rolige, naive (særlig landlige) forhold
 | jf. hyrdediktning, pastorale
SITATER
  • han digtet har en hel idyl til ende
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 42 1873)
  • dramatiske idyller
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 230)
  • jf.
     
    hans samtids kjøpepublikum identifiserte seg med hans idyller
     (Elsbeth Wessel Wien 207 1999)
     | om maleri
2 
harmonisk, fredelig tilstand
EKSEMPEL
  • forstyrre idyllen
SITATER
  • en idyl i ødsligheten
     (Nils Collett Vogt Smaa breve fra Finmarken 3 1918)
  • deres forhold hadde ikke været bare idyl
     (Kristian Elster d.y. Bonde Veirskjæg 236 1930)
  • idyllen som hadde hersket de siste dagene hadde en liten hake
     (Sverre Knudsen Mannen som ble edru LBK 1999)
  • idyllen ble bare brutt av lyden av rovdyr
     (Roy Jacobsen Vidunderbarn LBK 2009)
3 
fredelig, vakkert sted
SITATER