Det Norske Akademis Ordbok

iakttagelse

iakttagelse 
substantiv
BØYNINGen; iakttagelsen, iakttagelser
UTTALE[ia´ktag(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til iakttage (eldre form av iaktta), avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
1 
det å se grundig og oppmerksomt på noe(n)
; det å iaktta
SITAT
  • alt det er noget, som De jo sletikke kender af egen iagttagelse
     (Henrik Ibsen Gengangere 59 1881)
1.1 
noe(n) man har sett
; observert hendelse
SITAT
  • [rettsformannen] tok av og på brillene, pusset dem, polerte brilleglassene, og han begynte å bli sliten av øyfolkets små og store iakttakelser
     (Øystein Lønn Maren Gripes nødvendige ritualer LBK 1999)
2 
det å undersøke, observere og vurdere noe
SITATER
  • [det er] mange vigtige iagttagelser at gjøre her om bord under driften videre
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 459 1897)
  • nå [i renessansen] ble det sagt at enhver undersøkelse av naturen må bygge på iakttagelse, erfaring og eksperiment
     (Jostein Gaarder Sofies verden LBK 1991)
2.1 
resultat av undersøkelse, observasjon
SITATER
  • [han sammenfatter] sine mange fine og interessante iakttagelser
     (Nationen 1931/298/4/3)
  • Sandemose fortsetter imidlertid vestover, bruker øyne og ører, samler stoff og iakttakelser
     (Espen Haavardsholm Mannen fra Jante LBK 1988)
3 
nå sjelden
 overholdelse (av regler, forskrifter e.l.)
 | jf. iaktta