høyttafon
substantiv
BØYNINGen; høyttafonen, høyttafoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
høyttafonen
ubestemt form flertall
høyttafoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[høitafo:´n]
ETYMOLOGI
appellativisert merkevarenavn,
etter det registrerte varemerket Høyttafon, sammentrukket
form av høyttaler og telefon
BETYDNING OG BRUK
1
om eldre forhold
høyttaler kombinert med telefon
SITAT
-
ut fra høyttafonen skurrer gnistens stemme(Mannskapsavisa 1963/22/13/1)
2
telekommunikasjon, sjelden
høyttalende telefon
SITAT
-
ved kontinuerlig overvåkning bør det installeres en toveis høytafon mellom registreringsrommet og pasientens rom(legeforeningen.no 02.12.2015)