Det Norske Akademis Ordbok

hundelufter

hundelufter 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; hundelufteren, hundeluftere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
hundelufteren
ubestemt form flertall
hundeluftere
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
annet ledd avledet av lufte med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
person som lufter hund(er), går med hund(er) ute i frisk luft
SITATER
  • jeg lot ordene flyte uanstrengt sammen med naboene, kioskeieren, kassadamen på snarkjøpet og tilfeldige hundeluftere
     (Sidsel Mørck Svevet 122 1995)
  • parken var mennesketom, det var for tidlig for hundeluftere, turister og gartnere
     (Ola Bauer Forløperen 85 1999)
  • det er først i senere år det har dukket opp profesjonelle hundeluftere her til lands
     (Fremtiden 30.10.2015/3)