Det Norske Akademis Ordbok

humanisme

humanisme 
substantiv
BØYNINGen; humanismen
UTTALE[humani´smə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
innlånt, jf. tysk Humanismus, fransk humanisme; se human og suffikset -isme
BETYDNING OG BRUK
1 
historie, især i bestemt form
 europeisk intellektuell bevegelse fra 1300- til 1600-tallet, kjennetegnet ved lærd, pedagogisk og kunstnerisk opptatthet av klassiske romerske (og senere greske) idealer, i nylatinsk og nasjonalspråklig litteratur karakterisert ved imitasjon av klassiske greske og latinske forbilder
 | jf. renessanse
SITAT
  • grunnlaget for det nye livssyn, humanismen, troen på den antikke litteratur som en uforgjengelig verdi
     (Wilhelm Munthe Litterære falsknerier 18 1942)
2 
livsanskuelse som bygger på menneskeverd og på menneskets muligheter til å utvikle seg uavhengig av ytre autoriteter
SITATER
  • kunne vi intet theater reise iblandt os, saa digte vi forgjæves, og sproget som humanismen mister sin største talsmand
     (Bjørnstjerne Bjørnson Gro-tid II 158)
  • humanismen i Norden er unational og uhistorisk
     (Nils Kjær Samlede Skrifter III 112)
  • [Turgenjev] trodde paa humanisme, skønlitteratur, vesteuropæisk udvikling
     (Knut Hamsun Samlede romaner og fortællinger V 287)
  • feilen både ved Vestens humanisme og ved Østens marxisme er at de ikke er verdslige nok
     (Minervas kvartalsskrift 1967/4/441/1 Per Lønning)
  • med ett satt jeg midt i en religionsdiskusjon. Det ble snakket varmt om humanismen og buddhismen, det ble skålt for Buddha
     (Marita Liabø Mafia LBK 2004)
2.1 
respekt og omsorg for andre mennesker
; menneskelighet
SITATER
  • sætte grændse for den moderne humanisme – det vil sige forkjælelse
     (Alexander L. Kielland Samlede værker I (Mindeutgave) 125)
  • Sara Stridsberg har skrevet en vakker bok fylt av hjertevarme, toleranse og humanisme
     (Tidsskrift for Norsk psykologforening 05.06.2015/76)