Det Norske Akademis Ordbok

hull

Likt stavede oppslagsord
hull 
adjektiv
BØYNINGhuldt
UTTALE[hul:], [huld]Uttale-veiledning
VARIANThuld▵
ETYMOLOGI
dansk form huld (med norsk -ll), av gammeldansk huld, hold, tilsvarer norrønt hollr 'trofast, pålitelig; velvillig, nådig'
BETYDNING OG BRUK
1 
poetisk, foreldet eller arkaiserende unntatt i faste uttrykk
 vennligsinnet
; nådig
SITATER
UTTRYKK
være noen hull
1 
være gunstig stemt overfor noen
  • bedst må I vide, om lykken er mig huld
     (Henrik Ibsen Gildet på Solhaug 29 1883)
  • det var en tort. Men skjebnen var meg huld
     (Joachim Holst-Jensen Holst-Jensen ruller opp 51 1946)
  • stormslitt henger rosen nå så kummerfull og nattergalen trygler: Rose, vær meg huld!
     (Christopher Friis-Baastad Grøndahl og Arne Svingen Ayatollah highway LBK 2002)
  • det hender skjebnen er oss huld, sjøl private etterforskere har slike blaff iblant, til og med de som kjører uforsvarlig gamle biler
     (Kjersti Scheen Teppefall 54 1994)
2 
være hengiven overfor noen
  • hvo guldbollen ejer, ham er datter min huld
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 73)
være noen hull og tro
være hengiven og trofast overfor noen
noens hulde viv
arkaiserende, mest spøkefullt
 min, din, noens gode, hengivne kone
  • [han har] aldri snakket ut med sin hulde viv. Slikt straffer seg som bekjent
     (VG 07.11.1968/12)
  • hans [dvs. den overivrige sportsfiskerens] hulde viv har nok hatt mange ensomme kvelder i årenes løp
     (budstikka.no 30.09.2017)
2 
foreldet eller arkaiserende, poetisk
 yndig
; skjønn
SITATER
  • natten sort har læben rød, som den huldt til hovedgjærde bøjer
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 34)
  • du var den allerdejligste blandt ungmøer hulde
     (Henrik Ibsen Gildet på Solhaug 47 1883)
  • jorden hendes hulde legem gjemmer
     (Andreas Munch Sorg og trøst 12 1856)
  • denne mørke, hulde hud
     (Knut Hamsun Pan 59 1894)
  • Mandel sa ikke mer at hun var huld
     (Toril Brekke Gullrush LBK 2008)