Det Norske Akademis Ordbok

hulke

hulke 
verb
BØYNINGhulket, hulket, hulking
UTTALE[hu`lkə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
lydord
BETYDNING OG BRUK
gråte voldsomt, krampaktig, med stønnende, hul lyd
 | jf. hikste
SITATER
  • jeg maa hulke ud min sorg
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II 37)
  • [hun] græd og hulkede
     (Jonas Lie Rutland 189 1880)
  • hulkende gråd
     (Henrik Ibsen Gengangere 105 1881)
  • overført
     
    dybt under glassets skimrende bulker et indestængt solskin fra fortiden hulker
     (Olaf Bull Digte 35 1909)
  • graaten – den undertrykte hulkingen
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker IV 195)
  • en eneste gang hadde hun hulket sig næsten bort
     (Sigrid Undset Jenny 109 1911)
  • overført
     
    på de store restauranter hulker saksofonene ut sitt kynisk-sentimentale budskap i tidens nye, internasjonale synkope-rytme
     (Chr. A.R. Christensen Det hendte igår 275 1933)
  • du ventet vel å finne meg hulkende i halmen?
     (Edith Øberg Den hvite poppelen 175 1945)
  • [hun] gikk omkring på gulvet i stua og hulket, mens hun gjentatte ganger sa « … idioter, idioter, vi er noen store idioter … »
     (Øivind Hånes Permafrost LBK 1998)
  • [ansiktet hans] er rødt av gråt. Han hulker og ler om hverandre
     (Alexander Kielland Krag Litt redd, bare 90 2021)