Det Norske Akademis Ordbok

hovere

hovere 
verb
BØYNINGhoverte, hovert, hovering
UTTALE[hove:`rə], [håve:`rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk hovēren 'more seg; smigre; gjøre kur', avledet av hof 'hoff'
BETYDNING OG BRUK
vise (overmodig) triumf eller skadefryd
 | jf. triumfere
SITATER
  • [hun så på henne] med hoverende grin og et tirrende, sideblik
     (H. Meltzer Politinotitser (1874) 140)
  • jeg vilde ikke hovere over Hartvigsen ved at fortælle om min flytning til Sirilund
     (Knut Hamsun Rosa 79 1908)
  • han vilde seire og hovere, det skulde bli en uhyre grund til latter naar han passerte de hundrede aar og maatte overta bua igjen fordi sønnen var avfældig
     (Knut Hamsun Segelfoss By II 15 1915)
  • [en] hoverende latter
     (Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 139 1900)
  • [folk] hoverer over [arbeidet] som over en indgrodd dyd
     (Nils Kjær Samlede Skrifter V 9)
  • vi er redd for å virke hoverende og nedvurderende overfor andre raser og grupper
     (Henrik Groth Samlede essays og kommentarer 662)
  • jeg ønsket ikke å hovere, jeg visste at Mia slet med sitt
     (Astrid Nordang Eva Dunkel LBK 2012)