ho
interjeksjon
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ho:]
ETYMOLOGI
av norrønt hó; jf. engelsk ho
BETYDNING OG BRUK
1
ofte gjentatt; som uttrykk for lettelse, stolthet,
fornøyelse, oppdagelse, gjenkjennelse e.l.
SITATER
-
har jeg ham fra et virkeligt minde? Fra et eventyr? Ho, nu husker jeg kallen! Det er s’gu Bøjgen
-
Engstrand: «Det er svært som du bryr dig om den unge herr Alving. – (sagtere.) Hoho; det skulde da vel aldrig være så, at han –?»
-
ho, den brand Rolandsen, han visste hvorfor han gik denne tur til fabrikken hver dag(Knut Hamsun Samlede romaner III 230)
-
vi skal bade, min venn, i varme kilder, hoho, tenk deg selv(Erlend Loe Fvonk LBK 2011)
2
ofte gjentatt; som uttrykk for (hånlig) overlegenhet,
spott, skadefryd
SITATER
-
prøv [å slå], om du tør? Ho-ho, Peer Gynt, jeg kan stå for slag!
-
det var vore lokale forholde han snakked for! Ho-ho!
-
hohej, – her er fredeligt i skogen
-
jeg [skal] gå. Overalt! En fri proletar som ikke tar dritt ifra noen! Ho, ho
-
vi nordlendinger [tenker]:«Hoho, se på seilerne. De kan ikke tråle med båtene sine engang»(Nordlys 23.07.2014/del 2/2)
3
ofte gjentatt; for å gjengi hvert latterstøt i
en hjertelig (eller hånlig) latter, oftest gjentatt to eller tre ganger
SITATER
-
Gunnhild lo, hun hylte bokstavelig talt av latter. – Ha, ha, ha, hi, hi, hi, ho, ho, ho
-
– Alle får, hoho, ler nissen så kjakene rister(Smaalenenes Avis 18.11.2015/20)
4
ofte gjentatt; brukt som tilrop (for å få oppmerksomhet)
| jf. hoe
SITATER
-
herover! Ho! Her er en plet
-
ho, ho – nå må dere våkne, jeg kommer med frokost(Inge Eidsvåg Minnene ser oss LBK 2010)