Det Norske Akademis Ordbok

hevle

hevle 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLhevlet, hevlet, hevling
preteritum
hevlet
perfektum partisipp
hevlet
verbalsubstantiv
hevling
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[he`vlə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt hefla 'minske seil', beslektet med heve
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt, om vær
 bli rolig(ere)
; letne
; spakne
UTTRYKK
hevle på
  • [han] la seg i den vesle tøyhytta til været hevlet på
     (Mikkjel Fønhus Jerv 36 1959)
2 
dialektalt
 saktne, bremse (på farten)
; stanse
; holde inne
; holde igjen
SITATER
  • han aatte baade jern under hælen og kars kraft til at hævle
     (Per Mork Høstbrand 172 1918)
  • han gjorde et bråkast bakover så han nær hadde stupt på ryggen i bakken, det var snøtt junior fikk hevlet ham
     (Oskar Braaten Opover 23 1924)
  • [han] greidde ikke å få hevlet på farten
     (Mikkjel Fønhus Jerv 115 1959)
2.1 
refleksivt
 
hevle seg
 dialektalt
 få stoppet (når man er i fart)
; ta seg inn når man holder på å falle
SITAT
  • da de skjøv båten ut, mistet baronen balancen, slap trondhjemmeren i Seinen for at hævle sig med begge hænder
     (Chr. Skredsvig Romaner og fortællinger I 118)
3 
sjelden
 (raskt) ta opp, løfte
SITAT
  • uten vanskelighet hevler han den skrøpelige menneskekroppen i armene og bærer ham ut
     (Jens Hagerup Juvi 110 1928)
4 
dialektalt
 innrømme
SITAT