Det Norske Akademis Ordbok

herskap

herskap 
substantiv
BØYNINGet; herskapet, herskaper
UTTALE[hæ`rskap]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk herscap, herschap, herschop, gammelhøytysk hērschaf, hērschaft, avledet av gammelhøytysk hēr 'fornem, opphøyet'; beslektet med herre og herlig; jf. også suffikset -skap
BETYDNING OG BRUK
1 
(fornem) familie, særlig husfrue og husherre, i forholdet til tjener(e)
SITATER
  • nu har du altså fåt dig et nyt herskab, min kære Berte
     (Henrik Ibsen Hedda Gabler 2 1890)
  • man er kommet ind og har hilst paa herskapet
     (A-magasinet 23.06.1927/14)
  • det stod herskapet fritt å avskjedige [tjenerne] etter eget forgodtbefinnende
     (Ragnhild Nilstun For kjærlighets skyld LBK 2002)
2 
(fornem) krets, selskap sett i forhold til person(er) som (mer eller mindre tilfeldig) oppvarter dem, gjør dem tjenester e.l.
SITATER
  • herskapet faar undskylde. Men vi har saa meget at ta vare paa idag!
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker II 213)
  • herskabernes bortkjørsel
     (Lys og Skygge 1908/nr. 9/1 Kristian F. Biller)
     | fra fortellingen «Manden med Jernmasken»
  • [klynger av fantepakk sloss om å] aabne grinden for de kjørende og snappe den skilling, som herskaberne betalte derfor
     (Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 83 1900)
UTTRYKK
mine herskaper
 (etter tysk meine Herrschaften)
foreldet eller arkaiserende, i høflig tiltale
 mine damer og herrer
  • lev vel, mine herskaber!
     (Henrik Ibsen Rosmersholm 41 1886)
  • farvel, mine herskaber, og tilgiv forstyrrelsen
     (Rocambole Pedersen Den forsvundne pølsemaker 101 1919)
  • jf., i entall, spøkefullt
     
    stig ut, mitt herskap, sier onkel Victor og holder bakdøra
     (Tove Nilsen G for Georg 130 1997)
  • en tjenestejentes yrkesliv er flyktig. Hun kan bli oppsagt på dagen, og hvis herskapet synes hun oppfører seg dårlig, kan husets herre bruke kjeppen på henne
     (Hege Duckert Katti Anker Møller 50 2023)