Det Norske Akademis Ordbok

henrykkelse

henrykkelse 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; henrykkelsen, henrykkelser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
henrykkelsen
ubestemt form flertall
henrykkelser
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til henrykke, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
litterært
 ekstase
; begeistring
SITATER
  • Dionysos, du henrykkelsens gud
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 253 1873)
  • jeg skjalv af henrykkelse
     (Sigbjørn Obstfelder Skrifter I 118 1917)
  • [han] satte tilhørerne i henrykkelse
     (Dagbladet 1933/117/3/4)
  • vi gjennomfører våre små elevoppvisninger, til spillelærernes og foreldrenes henrykkelse
     (Ketil Bjørnstad Til musikken LBK 2004)
UTTRYKK
falle i henrykkelse over
bli begeistret over (noe)