Det Norske Akademis Ordbok

henrive

henrive 
verb
BØYNINGhenrivelse
ETYMOLOGI
første ledd hen; grunnbetydning 'rive bort'; se også henrivende
BETYDNING OG BRUK
litterært
 rive med
; henføre
; beta
 | jf. henrivende
SITAT
  • Irene (henreven i lidenskab): «Nej, nej, – op i lyset og i al den glitrende herlighed.»
     (Henrik Ibsen Når vi døde vågner 200 1899)
UTTRYKK
la seg henrive til
(av en overveldende følelse, begeistring, medlidenhet e.l.) la seg forlede til, tilskynde til
  • det gjaldt at være strængt upartisk; ikke lade sig henrive til nogen lovtale
     (Alexander L. Kielland Garman og Worse (1899) 353)
  • men så husket han hva han lærte på skolen, at man ikke skal la seg henrive til hissighet
     (Kjetil Stensvik Østli Politi og røver LBK 2009)