Det Norske Akademis Ordbok

hauke

hauke 
verb
BØYNINGhauket, hauket, hauking
UTTALE[hæu`kə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av hau (interjeksjon)
BETYDNING OG BRUK
1 
rope, lokke (med høye melodiske rop)
; hoe
EKSEMPEL
  • hauke på buskapen
SITATER
2 
rope
; huie
SITATER
  • hauke og skraale og bære sig værre end uligt, det kunde han
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 221 1879)
  • den fulde matros hauket av latter
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger II 288)
  • folk fant takten med det samme. De hauket og ropte svingte seg rundt og slo nevene mot hælene
     (Torill Thorstad Hauger Oppbrudd 224 1991)
  • fergeruten ble bethent med robåt, neppe til faste tider. Det var å stille seg opp og hauke over til andre siden
     (Kavringen 2003/nr. 28/10)