hantel
substantiv
BØYNINGen; hantelen, hantler 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
hantelen
ubestemt form flertall
hantler
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ha´nt(ə)l]
ETYMOLOGI
fra tysk Hantel, nydannelse laget av den tyske pedagogen og turnpioneren Friedrich
Ludwig Jahn (1778–1852); avledet av Hand 'hånd' eller dannet til verbet handtieren 'håndtere' med
suffikset -el, som danner redskapsbetegnelser,
orddannelsen muligens påvirket av nedertysk hantel 'mulighet, anledning'
BETYDNING OG BRUK
styrketrening
håndvekt i form av to kuler, skiver e.l. forbundet med
en stang til tak for hånden, brukt som vekt i øvelser for å styrke
arm- og håndmusklene
; manual
SITAT
-
så skal stadig tyngre hantler heves og senkes ialt 60 ganger med to hvilepauser(Aftenposten 26.01.1963/13)