hall
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; hallet, hall 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
hallet
ubestemt form flertall
hall
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[hal:]
ETYMOLOGI
av norrønt hallr 'helling'
BETYDNING OG BRUK
2
mest dialektalt
helling i terrenget
; bakkehell
; skråning
SITATER
-
her bortefter halden, hvor skogen tok til, stod hver gren i svai
-
[sauene tok til] at ræke nedover hallene
-
stølslagene brer sig opefter haldene
-
den eldgamle steinbua et stykke oppe i hallet