gugge
substantiv
UTTALE[gu`g:ə]
BETYDNING OG BRUK
1
muntlig
(uappetittlig) grøtaktig masse
SITATER
-
[under et kviseanfall] tenker [han] seg livet som … en lydløs kamp i gul gugge mellom blodlegemer og bakterier
-
jeg sauser kapers, løk, rødbeter, agurk og eggeplomme sammen i en herlig gugge på toppen av kjøttet(Angell 2002 44 Bjørn Stendahl 2002)
-
det freser av sjøkrepshodene fra nederst i ovnen. Den gråbrune gøgga inni hodene ser ikke særlig fristende ut(Magasinet 28.07.2018/52)
-
før biulvhunnen sier seg ferdig med omsorgsoppgaven, maler hun taket i barneværelset. «Malingen» er en hvit gugge medbrakt i spesielle kjertler i antennene, og den klemmes ut som tannkrem av en tube(Anne Sverdrup-Thygeson På naturens skuldre 72 2020)| jf. biulv
1.1
(tykk) spyttklyse
| jf. gugge (verb)
SITAT
-
om jeg ikke akkurat kaster opp, så harker jeg og spytter ut en grønn gugge på teppet mellom oss(Harald Rosenløw Eeg Løp hare løp LBK 2008)
2
overført, sjelden
trøbbel
; vanskeligheter
SITAT
-
hva skal vi si til dette? – At vi sannsynligvis sitter midt oppi gugga igjen(Ingvar Ambjørnsen Sannhet til salgs 27 1990)