Det Norske Akademis Ordbok

grøft

grøft 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; grøften / grøfta, grøfter
genus
maskulinum / femininum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
grøften / grøfta
ubestemt form flertall
grøfter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[grøft]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt grǫftr, grǫptr; beslektet med grave; jf. også greft
BETYDNING OG BRUK
1 
gravet åpen og (forholdsvis) smal fordypning eller renne i jorden (særlig til å lede vekk vann)
EKSEMPLER
  • grave grøfter
  • legge grøfter
SITATER
  • fjelddalen svartner, trang, som en grøft
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 191)
  • hundrer av fanger grov … grøfter og avløpsrenner
     (A-magasinet 30.11.1929/14)
  • – Møter vi snøplogen nå, så må vi gå langt ut i grøfta
     (Alf Prøysen Den grønne votten 35 1964)
  • det gikk i stormløp over grøfter, gjerder og kornåkre
     (Torill Thorstad Hauger Lincolns blå soldat LBK 1990)
  • det ble … anlagt kongeveier, det vil si brolagte veier forsynt med grøfter
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
UTTRYKK
kjøre i grøften
også overført, mest muntlig
 (få til å) mislykkes
  • kjøre et forma i grøften
  • nu var det tiggergang. Triumftoget kjørte i grøften
     (Aksel Sandemose En sjømann går i land 217 1931)
  • staten har kjørt i grøften med sin funksjonærpolitikk
     (Nationen 1932/260/3/1–2)
være i grøften
overført, muntlig
 være over ende (økonomisk eller moralsk)
  • han er i grøfta, og han gir sig ikke ut for mer
     (Johan Bojer Folk ved sjøen 163 1929)
2 
dialektalt
 grav
SITAT
  • utenfor kirkegården fikk Mons og Aslak en felles grøft
     (Olav Nordrå Rød høst 199 1970)