Det Norske Akademis Ordbok

grums

grums 
substantiv
BØYNINGet; grumset
UTTALE[groms]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig verbalsubstantiv til grumse
BETYDNING OG BRUK
1 
(forurensende) fast stoff (partikler, slam) som driver i væske, og som synker til bunns når væsken er i ro
SITAT
  • vandet var frit for grus og grums
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 501 1903)
1.1 
bunnfall i vin, drikke
SITAT
  • [det var uskyldig fruktvin, men han] drak ikke av grumset
     (Hans E. Kinck Sneskavlen brast II 270 1919)
2 
overført
 noe som er urent, ufullkomment, uavklart, forstyrrende ved noe
SITATER
  • jeg rak jo ei at sigte grant alt grums, fra jert ingenium der randt
     (Hans E. Kinck Den sidste gjest 46 1910)
  • hun øiner det grums i hans sjæl, som han selv ikke aner
     (Nils Kjær Samlede Skrifter III 278)
  • de to hovedtypene [tegneserier] som bygger enten på giddeløshet eller seksuelt grums, forekommer i norsk husflid
     (Aksel Sandemose Bakom står hin Onde og hoster så smått 120 1976)
     | fra artikkelen «Når en avis utelukkende er forretning» (1947)
  • jeg har et klart punkt der han bare har grums
     (Tove Nilsen G for Georg 260 1997)
  • i det siste har hun ant at det flyter noe grums rundt i klasserommet. Stemningen er nesten litt amper
     (Marita Liabø Han liker meg LBK 2001)