Det Norske Akademis Ordbok

grøsning

grøsning 
substantiv
BØYNINGen; grøsningen, grøsninger
UTTALE[grø`sniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av grøsse med suffikset -ning
BETYDNING OG BRUK
skjelvende, rystende bevegelse som farer gjennom noen (av kulde, ubehag e.l.)
; grøss
SITATER
  • i drosjen hjem satt han med en konstant grøsning, mer av frykt enn av skyld
     (Tove Nilsen I stedet for dinosaurer 85 1987)
  • en grøsning ristet kroppen som om hun frøs
     (Kurt Aust Kongefrykt 271 2004)