gong
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; gongen, gonger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
gongen
ubestemt form flertall
gonger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[gåŋ]
ETYMOLOGI
via engelsk gong, fra malayisk
BETYDNING OG BRUK
musikk
slaginstrument, især brukt i orkester, i form av en metallskive
som slås med en (lær- eller gummikledd) klubbe
| jf. gongong
SITATER
-
idet gongen lød gikk Petersen i gulvet(Morgenbladet 1931/191/8/4)
-
det er noen som slår på en gong