Det Norske Akademis Ordbok

gnom

gnom 
substantiv
BØYNINGen; gnomen, gnomer
UTTALE[gno:m]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Gnom, fra fransk gnome, jf. engelsk gnome, av nylatin gnomus; betegnelsen brukt flere steder i tekster forfattet av den sveitsiske legen og naturforsker Paracelsus (1493–1541), av uviss opprinnelse
BETYDNING OG BRUK
1 
i middelaldersk (lærd) mytologi
 liten jordånd
SITATER
  • fængslede gnomers harm
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 59)
  • gnom og kobold og drabelige dværge
     (Olaf Bull Digte 53 1909)
  • overført
     
    en sjælløs gnoom … en gjæst vi alle fødtes med, en fiende av vort liv
     (Nils Collett Vogt Ned fra bjerget 160 1924)
  • den romantiske vidunderverden med feer, gnomer og havfruer
     (A-magasinet 20.01.1927/11 Richard Eriksen)
     | fra artikkelen «At dikte og at se»
  • De, som ser ut som en gnom, skulle De være sønn av en stor dikter!
     (Tove Nilsen Chaplins hemmelighet 173 1989)
2 
mest nedsettende
 svært liten person
; pusling
SITAT
  • en liten gnom som trakterer vibrafon
     (Dagbladet 1972/56/15/1–2)
2.1 
nedsettende, overført
 person med snever verdensanskuelse, beskjeden mental utrustning e.l.
SITATER
  • tronsalen er blitt en arena for gnomenes kamp
     (Rolf Langstrøm Situasjoner 17 1968)
  • Norge, hva er det? Et land for ambisjonsløse gnomer!
     (Tove Nilsen G for Georg 65 1997)
2.2 
muntlig, nedsettende
 (irriterende) dust
SITATER
  • gnomen som ringte var bare interessert i å snakke om penger
     (Torgrim Eggen Den nye Dylan 273 1997)
  • hvor dum går det an å bli? Dustehue. Kørka ku. Jævla gnom
     (Susanne Agerholm Liv laga LBK 2004)