Det Norske Akademis Ordbok

gjengjeldelse

gjengjeldelse 
substantiv
BØYNINGen; gjengjeldelsen, gjengjeldelser
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til gjengjelde, avledet med suffikset -else; jf. også gjengjeld
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 det å besvare, reagere på en handling eller følelse med en handling eller følelse av samme art
; det å gjengjelde
SITAT
  • en nagende mistanke om manglende gjengjeldelse [fra et barn] vil nesten alltid holde den voksnes hengivelse tilbake
     (Finn Carling Under aftenhimmelen 29 1985)
2 
det å gjøre gjengjeld for en ugjerning
; hevn
; straff
SITATER
  • mig [Gud] hører hevn og gjengjeldelse til
     (5 Mos 32,35; 2011: gjengjeld)
  • [den protestantiske bondens] begreber om Gud og gjengjeldelsen ere jødens
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VII 439)
  • vi har forbrudt os, begge to, – og derfor var der gengældelse i Eyolfs død alligevel
     (Henrik Ibsen Lille Eyolf 122 1895)
  • nu er det gengældelsens time slår
     (Henrik Ibsen Digte 98 1875)
  • i all gjengjeldelse, selv den mest drastiske, ligger det en trang til å skape likevekt og gjenopprette lov og orden
     (Bergljot Hobæk Haff Den guddommelige tragedie 303 1989)
  • vi kunne ikke ta ham av dage med kniv eller skytevåpen. Det ville ha ført til de vanvittigste gjengjeldelser
     (Thorvald Steen Giovanni 8 1995)