Det Norske Akademis Ordbok

gjalle

gjalle 
verb
MODERAT BOKMÅLgjallet, gjallet, gjalling
preteritum
gjallet
perfektum partisipp
gjallet
verbalsubstantiv
gjalling
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ja`l:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
enten av norrønt gjalla, eller en dansk form gjalde, tatt opp på 1700-tallet etter norrønt gjalla; jf. gjaldre
BETYDNING OG BRUK
1 
gi fra seg sterk, høy lyd
; klinge sterkt
; runge
; ljome
SITATER
  • gjennem kvelden luren gjalder
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker III 18)
  • vætter gjalled
     (G.A. Gjessing (oversetter) Den ældre Edda 65 1899)
  • rop gjaldet
     (Kristian Elster d.y. Bonde Veirskjæg 87 1930)
  • [han] ropte, saa det gjaldede i aasene
     (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 244)
  • grunden gjaller
     (G.A. Gjessing (oversetter) Den ældre Edda 8 1899)
  • et infernalsk bråk som gjaller i veggene på gårdsplassen
     (Christopher Friis-Baastad Grøndahl og Arne Svingen Ayatollah highway LBK 2002)
  • skrikene til Kimber gjallet mellom de tykke murene i ruinen
     (Kurt Aust Kaos og øyeblikkets renhet LBK 2008)
  • Dancing Queen gjallet ut over sjøen
     (Kjersti Scheen Bare en dag LBK 1997)
2 
overført, sjelden, om farge
 skinne
SITAT
  • [skinnende nelliker] der dufted heftigt, og hvis farve gjalded af purpur og skarlagen
     (Thomas Krag Mester Magius 18 1909)