Det Norske Akademis Ordbok

gitau

gitau 
substantiv
UTTALE[ji:´tæu]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra nedertysk gitau, giwtau eller nederlandsk gijtouw; jf. gi
BETYDNING OG BRUK
på seilskute
 tau eller talje som skjøtbarmen på et råseil hales oppunder råen med
; tau til å hale gaffelseil inn til masten med
 | jf. mesangitau
SITATER
  • klar ved bramfald skjøder og gi’etouge
     (Jonas Lie Gaa paa! 102 1882)
  • underseilene og bramseilene blev halt op i givtaugene
     (Christian Sparre «Alabama» 106 1911)