Det Norske Akademis Ordbok

sjenert

sjenert 
adjektiv
BØYNINGsjenert
UTTALE[ʃəne:´rt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
perfektum partisipp av sjenere
BETYDNING OG BRUK
1 
som føler seg trykket, ufri, unnselig e.l. (ved en gitt anledning eller i sin alminnelighet)
; forlegen
; blyg
EKSEMPLER
  • en sjenert ung mann
  • hun hadde vært plagsomt sjenert som barn
SITATER
  • [han var] genert, naar han kom for tidlig
     (Jonas Lie Faste Forland 76 1899)
  • [han syntes å ville vise] at han ikke var generet i Macks hus
     (Knut Hamsun Rosa 36 1908)
  • han var genert for sandheten
     (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 40 1919)
  • [Sigurd Hoel] var bondegutt fra Odalen, sjenert og lite fremmelig overfor pikene
     (Eli Krog Lek med minner 37 1966)
  • de klemte seg sammen i en sjenert klump på gangen
     (Liv Ullmann Forandringen 21 1976)
  • om han var sjenert, så torde han da å by opp jentene på lørdagsdansen
     (Herbjørg Wassmo Karnas arv LBK 1997)
  • jeg hadde ikke tenkt lenger enn til å kaste tyggisen i tilfelle vi skulle kysse, noe vi begge var for sjenerte til å ta initiativ til
     (Kjersti Annesdatter Skomsvold Monstermenneske (2013) 106)
2 
som er preget av, vitner om sjenanse
SITATER
  • det ble et øyeblikk en sjenert pause
     (Jens Bjørneboe Drømmen og hjulet 53 1964)
  • et sjenert smil [brer] seg utover ansiktet hennes
     (Simon Stranger Leksikon om lys og mørke 123 2018)