Det Norske Akademis Ordbok

sjenere

sjenere 
verb
BØYNINGsjenerte, sjenert, sjenering
UTTALE[ʃəne:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk gêner, til gêne 'ubehag, forlegenhet'; se også sjenert
BETYDNING OG BRUK
plage, være til ubehag, besvær, uleilighet, forstyrrelse e.l.
EKSEMPLER
  • gikten sjenerte ham mer og mer
  • en sjenerende lukt, støy
  • sjenerer det deg om jeg tar en sigarett?
  • fjerne sjenerende hårvekst
SITATER
  • det er et av disse overilede bekendtskaber, som man så mangen gang senere hen i livet generes af
     (Henrik Ibsen Et dukkehjem 90 1879)
  • det generte øjensynligt gejstligheden umaadeligt, at han virkelig havde fælles minder med en mand som kaptejnen
     (Kristian Elster Samlede Skrifter II 235)
  • tørken begynder at bli generende for åkrene
     (Morgenbladet 1930/228/7/4)
  • solen var sjenerende het
     (Finn Bjørnseth Papirene fra «Europa» og andre noveller 144 1964)
  • vi kan finne oss en fin plass mellom noen hauger, slik at det ikke sjenerer oss om det blåser litt
     (Gunnar Lunde Angst-rytme 159 1973)
  • Kvanmo var først og fremst sjenert av at hun i en del tilfelle ble usynliggjort
     (Torild Skard Hverdag på Løvebakken 42 1981)
refleksivt
 
sjenere seg
 av hensyn til god tone, av finfølelse, beskjedenhet e.l. vike tilbake (for å gjøre, foreta seg noe)
EKSEMPEL
  • ikke sjenere seg for å komme med en løgn
SITATER
  • derfor generede han sig ogsaa for at tale om det
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 93 1882)
  • de som ikke sjenerte seg for å stifte gjeld på sine fedres gode navn og rykte og sette overstyr det de fikk mellom hendene
     (Elisabeth Dored Den fønikiske trappen 204 1963)
  • uten å sjenere seg for mor og far rullet han med øynene og mimet til meg at Gjertrud Markussen hadde en skrue løs
     (Per Knutsen Frøken Markussens reise 25 2004)
2.1 
føle seg hemmet, trykket, forlegen (overfor noen)
 | jf. sjenert
SITAT
  • herrerne generer sig da vel ikke for mig
     (Henrik Ibsen De unges forbund 12 1874)