Det Norske Akademis Ordbok

gante

gante 
verb
BØYNINGgantet, gantet, ganting
UTTALE[ga`ntə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
beslektet med gammen; jf. svensk gantas
BETYDNING OG BRUK
1 
sjelden
 fjase
; spøke
SITAT
  • det var ord han engang hadde gantet med
     (Audun Hjerman Jordens barn 136 1923)
2 
refleksivt eller resiprokt
 
gantes
 spøke
; fjase
EKSEMPEL
  • gantes med jentene
SITATER
  • nu bliver jeg [Dovregubben], sandt for udyden vred: og da er jeg ikke til at gantes med
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 80)
  • to hunde som gantes
     (Olaf Bull Digte 20 1909)
  • – Det er best du sender Doffen på dør. Dere kan jo gantes siden
     (Peter Bendow Med egen inngang 68 1933)