gange - Det Norske Akademis ordbok

gange

verb

BØYNINGgikk, gangen, gakk

UTTALE[ga`ŋ:ə]

ETYMOLOGI

etter eller av norrønt ganga (imperativ gakk); jf. gang

BETYDNING OG BRUK

foreldet, poetisk eller arkaiserende

gå

SITATER

jeg gange saa … en mø

(G.A. Gjessing (oversetter) Den ældre Edda 50 1899)
i pagt de ere gangne

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 302)
gak frem

(J.S. Welhaven Samlede Digterverker III 137)
[moderen] ganger for døren

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 34)
de nu kan gange ind til hvile

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 10)
gak selv derind

(Bjørnstjerne Bjørnson Sigurd Slembe 99 1862)
gangende kar

(Hans E. Kinck Driftekaren 21 1908)
alle vaarens bækker de ganger mot hav

(Nils Collett Vogt Digte i utvalg 141 1919)
gak til din fødeby

(Nils Collett Vogt Digte i utvalg 71 1919)
gakk du bare rolig hjem

(Terje Stigen Ved foten av kunnskapens tre LBK 1986)

dialektalt, om fisk

leke

; gyte