gåring substantiv BØYNINGen; gåringen, gåringer genus maskulinum ubestemt artikkel en bestemt form entall gåringen ubestemt form flertall gåringer UTTALE[gå:`riŋ] ETYMOLOGI avledet av gåre (substantiv) eller gåre (verb) med suffikset -ing BETYDNING OG BRUK 1 mest dialektalt det å gåre(s) 2 gåre ; stripe SITAT tidevandets gaaringer i blank sjø (Tryggve Andersen Samlede fortællinger III 216)
