Det Norske Akademis Ordbok

føyse

føyse 
verb
BØYNINGføyste, føyst, føysing
UTTALE[føi`sə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
beslektet med fuse
BETYDNING OG BRUK
1 
jage, sende, skysse (i vei, i en bestemt retning)
EKSEMPLER
  • føyse noen av gårde, på dør
  • føyse noen av
SITATER
  • [jeg skal] føise Jer saaledes ud, at I ikke skal vide, om I staar paa hovedet eller benene
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 279 1879)
  • han tog den lille brudgom og føisede ham ind i vognen
     (Alexander L. Kielland Jacob 213 1891)
  • med et kraftig stød blev han føjset agterover
     (Amalie Skram Samlede Værker II 111)
  • han hadde føiset dem væk i sinne
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger II 208)
  • dermed føised han Blytt tilside
     (H. Wiers-Jenssen Laurentius 61 1923)
  • med begge hender føyset hun håret sitt bakover slik at ansiktet hennes ble synlig
     (Harald Skjønsberg I det mørke lyset LBK 1987)
  • han ville ikke trøstes, føyset meg bort om jeg forsøkte
     (Vigdis Hjorth Snakk til meg LBK 2010)
  • føyse alt sammen ned i en omvendt bærepose: rekeskallet, loffskorper, en utpint majonestube, noen krøllete papirservietter og de siste restene av en sitron
     (Tom Lotherington Som en sky på himmelen 9 2018)
2 
avfeie, avferdige (noe(n)) fort og overlegent
SITAT
  • jeg spurte ham om dette virkelig var særlig lurt, men han bare føyset meg av
     (Thure Erik Lund Uranophilia LBK 2005)