Det Norske Akademis Ordbok

førkje

førkje 
substantiv
BØYNINGen; førkja, førkjer
UTTALE[fø`rçə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av fork, grunnbetydning 'svært kvinnemenneske'
BETYDNING OG BRUK
dialektalt, til dels nedsettende
 jente
; kvinnemenneske
SITATER
  • han havde en fin jomfru til kjæreste og ikke en av de førkjerne der
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger I 113)
  • den helvetes førken
     (Hans E. Kinck Sneskavlen brast I 219 1918)
  • grusommere end drenge var veikjer og førkjer
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 94 1923)
  • fanken til førkje ogsaa!
     (Hans Aanrud Fortællinger II 38 1923)
  • og så satt altså Sol, voksne førkja og sturte for seg selv
     (Herbjørg Wassmo Det stumme rommet 169 1983)