Det Norske Akademis Ordbok

fylking

fylking 
substantiv
BØYNINGen; fylkingen, fylkinger
UTTALE[fy`lkiŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter norrønt fylking, verbalsubstantiv til fylke; jf. suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
om forhold i norrøn tid
 hær(avdeling) oppstilt i slagorden (vanlig i trekantet formasjon)
SITATER
1.1 
litterært
 skare
; flokk som farer frem til strid
SITATER
  • asgaardsreien i fylking rider ved høst og vinter i barske nætter
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 319)
  • den ene mand [hadde ikke] store chancer til at bryde den faste fylkning, som under brøl og trusler nærmede sig ham
     (Aftenposten 01.11.1914/5 Øvre Richter Frich)
     | fra kjellerføljetongen «Havets øine»
overført
 krets av mennesker forent om felles formål, interesser e.l.
; aktiv meningsgruppe
EKSEMPEL
  • den radikale fylking
SITATER
  • et literært foretagende, som er indledet, af én saa udvalgt fylking
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 283)
  • bærende fanerne, svingende staalet, trygge i truende fylking vi gaar
     (Nils Kjær Samlede Skrifter I 83)
  • skandinaverne … hadde klumpet sig sammen i en fast fylking
     (Øvre Richter Frich Halvkunstnere 125 1925)
  • Bülow komponerte og inngikk i den nytyske fylkingen
     (Dag Østerberg Brahms LBK 2003)