Det Norske Akademis Ordbok

fut

fut 
substantiv
BØYNINGen; futen, futer
UTTALE[fu:t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt fógutr, fuguti, via middelnedertysk voget, fra latin advocatus, grunnbetydning 'tilkalt (som juridisk rådgiver)'; jf. tilsvarende dansk form fogd
BETYDNING OG BRUK
1 
om eldre forhold, mest dialektalt
 | se fogd
SITATER
  • aldrig hører jeg [dvs. fanden] andet … end at folk sier: «Gi fanden hadde denne futen!»
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke-Eventyr (1914) 205)
  • tingherrene, det var skrivar og fut og sakførere
     (Johan Bojer Folk ved sjøen 168 1929)
2 
muntlig
 skattemyndighet
; kemner
 | jf. skattefut
EKSEMPEL
  • det som blir igjen når futen har tatt sitt
SITAT
  • de har gode rutiner for at registrerte inntekter ikke overstiger fradragene, slik at det ikke blir noe igjen til futen
     (Aftenposten 23.05.2011/Kultur/3)
3 
også spøkefullt
 person som har oppsyn med et bestemt område
 | jf. fogd og birkefut, brakkefut, fantefut, flisefut, gårdsfut, hyttefut, skogfut, slavefut, tømmerfut, værfut
SITAT
  • Gud glæde mig [dvs. fjellmusa] det mindre da for slig en stor gaard og slik en hauk til fut
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke-Eventyr (1871) 166)
     | om katten
4 
brukt som sisteledd i sammensetninger som betegner person som er svært opptatt av jenter eller kvinner
 | jf. jentefut, kvinnfolkfut, skjørtefut, tøsefut