Det Norske Akademis Ordbok

furore

furore 
substantiv
BØYNINGen; furoren
UTTALE[furo:`rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra italiensk furore, av latin furor 'raseri; begeistring'; beslektet med furie
BETYDNING OG BRUK
sjelden
 begeistring
SITATER
  • jf.
     
    den poetiske «furor», … som vistnok i den svakhjernede konge Sigurd Jorsalafarer avlet vanvidssyner
     (Hans E. Kinck Italien og vi 64 1925)
  • en oprører … som går til det [opprøret] med furore, uten skygge av tvil eller sympati med motstanderen
     (Lorentz Eckhoff Adelsmannen 62 1938)
UTTRYKK
gjøre furore
vekke (positiv) oppsikt
; vekke sterk begeistring
  • [den unge pianistinnen] som nettop i disse uker har gjort slik furore i det nordlige Europa
     (Nationen 1931/20/3/6)
  • jf.
     
    Bergliot Ibsen lager furore i Bergen
     (Tidens Tegn 1932/277/1/2–3)