Det Norske Akademis Ordbok

funkle

funkle 
verb
BØYNINGfunklet, funklet, funkling
UTTALE[fo`ŋklə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk funkeln; beslektet med funke (substantiv); se også funklende
BETYDNING OG BRUK
litterært
 lyse, skinne sterkt (særlig blinkende, glimtende)
; stråle
SITATER
  • vaaben funkled
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 219)
  • lysningen funkler fra bølge til bølge
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 18)
  • De straalte, – nei, De funklet av glæde
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker I 129)
  • den store diamant funklede stærkt og udbredte formelig lys i det halvmørke politikontor
     (Lys og Skygge 1908/nr. 10/19 Kristian F. Biller)
     | fra historien «Den stjaalne Ballon»
  • [prinsesse] Maud funklet i diamanter, perler og hvit damask
     (Tor Bomann-Larsen Folket. Haakon & Maud II LBK 2004)
  • sola varmet og fikk vannet til å funkle
     (Marita Liabø Mafia LBK 2004)