Det Norske Akademis Ordbok

frustrere

frustrere 
verb
BØYNINGfrustrerte, frustrert, frustrering
UTTALE[frustre:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk frustrieren, fransk frustrer, engelsk frustrate; fra latin frustrari 'skuffe', til frustra 'forgjeves'
BETYDNING OG BRUK
mest psykologi, litterært
 hindre impuls, følelse, trang e.l. i å få naturlig utløp eller utfoldelse (slik at det oppstår en indre følelse av skuffelse, avmaktsfølelse eller aggresjon)
 | jf. frustrasjon
SITATER
hindre (driftig, ambisiøs e.l.) person i f.eks. å oppnå et viktig, pressende mål eller å forstå noe
 | jf. frustrasjon
EKSEMPEL
  • det er frustrerende å gå slik og vite at man har rett og ikke bli trodd
SITATER
  • [Vidkun Quisling] frustreres sterkt i sine ambisjoner etter mislykket deltakelse i Hundseid-regjeringen
     (Bergens Tidende 1970/7/84/5)
  • den middelaldrende kvinnes frustrerende interessekonflikt
     (Dagbladet 1969/229/11/1)
  • hovedpoenget [var] å få oss til å stusse, bringe oss ut av fatning, frustrere oss. Noe sånt
     (Odd W. Surén Adgangstegn 59 2007)