frustrere
verb
MODERAT BOKMÅLfrustrerte, frustrert, frustrering 
preteritum
frustrerte
perfektum partisipp
frustrert
verbalsubstantiv
frustrering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[frustre:´rə]
ETYMOLOGI
via tysk frustrieren, fransk frustrer, engelsk frustrate; fra latin frustrari 'skuffe', til frustra 'forgjeves'
BETYDNING OG BRUK
1
mest psykologi, litterært
hindre impuls, følelse, trang e.l. i å få naturlig utløp
eller utfoldelse (slik at det oppstår en indre følelse av skuffelse,
avmaktsfølelse eller aggresjon)
| jf. frustrasjon
SITATER
-
vår opplevelses-jakt frustrerer lengselen i oss
-
vår egen dyrebare skapertrang frustreres(Drammens Tidende 1966/213/3/7)
2
hindre (driftig, ambisiøs e.l.) person i f.eks. å oppnå
et viktig, pressende mål eller å forstå noe
| jf. frustrasjon
EKSEMPEL
-
det er frustrerende å gå slik og vite at man har rett og ikke bli trodd
SITATER
-
[Vidkun Quisling] frustreres sterkt i sine ambisjoner etter mislykket deltakelse i Hundseid-regjeringen(Bergens Tidende 1970/7/84/5)
-
den middelaldrende kvinnes frustrerende interessekonflikt(Dagbladet 1969/229/11/1)
-
hovedpoenget [var] å få oss til å stusse, bringe oss ut av fatning, frustrere oss. Noe sånt(Odd W. Surén Adgangstegn 59 2007)