Det Norske Akademis Ordbok

frustrasjon

frustrasjon 
substantiv
BØYNINGen; frustrasjonen, frustrasjoner
UTTALE[frustraʃo:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin frustratio (genitiv frustrationis) 'skuffelse', verbalsubstantiv til frustrare; se frustrere; jf. tysk Frustration, engelsk, fransk frustration
BETYDNING OG BRUK
psykologi
 blokkering, innestengning av naturlig følelse eller av impuls til handling (med skuffelse, avmaktsfølelse og skjult aggresjon som resultat)
EKSEMPEL
  • psykologisk frustrasjon
(tilstand av skuffelse over) manglende tilfredsstillelse av et behov
; følelse av at noe har mislykkes for en
; motgangsfølelse
SITATER
  • min frustrasjon sprang alltid frem av at jeg, jeg var mislykket
     (Carl Fredrik Engelstad Størst blant dem 57 1977)
  • den frustrasjonen som må få avløp, retter seg mot uskyldige
     (Audun Tvinnereim Risens hjerte 328 1975)
  • negerghettoene syder av spenning og frustrasjon fordi store deler av folket der lever i fattigdom
     (Dagbladet 1968/182/3/1)
  • det bygget seg opp frustrasjon og sinne
     (Christian Borch Sannhetens kår LBK 2009)
  • frustrasjonen lar ham være i fred når han sitter stille
     (Kari Bøge Komponisten LBK 2008)
  • tømme seg for all opparbeidet frustrasjon
     (Kjell Ola Dahl Mannen i vinduet LBK 2001)